Smia

Smia sett utenfra om høsten: en laftet tømmerbygning og et lavere, mørkt påbygg i reisverk, i en gressbakke foran løvskog.

Smia på Grimsrud Øvre er fra 1920. Her smidde Knut Ø. Berg og sønnen Hellek ljå.

Bygningen og innredningen

Smia består av en laftet tømmerbygning og et lavere påbygg i reisverk. Tømmerrommet har jordgolv. Påbygget har plankegolv, og tømmerveggen er bakvegg i påbygget. Innredningen står på plass i begge rom.

Mørkt rom med laftede tømmervegger og jordgolv: en tørrmurt esse av naturstein i hjørnet med en stige lent mot seg, en ambolt på en trestubbe foran vinduet og en slipestein på trestativ til venstre.
Mørkt rom med laftede tømmervegger og jordgolv: en tørrmurt esse av naturstein i hjørnet med en stige lent mot seg, en ambolt på en trestubbe foran vinduet og en slipestein på trestativ til venstre.

Det er to esser, begge tørrmurt av naturstein uten tegl. De to store trebelgene av dråpeform, plankebygde med skinnfolder, er tatt ned fra plassen ved essene og står mot tømmerveggen. Ved hver esse står en hornambolt.

To store trebelger av dråpeform står mot tømmerveggen i smia, med den tørrmurte essa til høyre.

I påbygget står en fjærhammer inntil tømmerveggen. I rammen er det støpt inn BERONIUS ESKILSTUNA med et rundt emblem. Slipesteinen står på trestativ med sveiv under vinduet i tømmerrommet, og i en trekasse i påbygget ligger ferdig slipte ljåblad.

Rommene viser arbeidsgangen i ljåsmia, fra esse og belg til ambolt, fjærhammer, slipestein og ferdig ljå.

Smedene

Knut Ø. Berg kjøpte gården i 1901. Avisa Telen omtalte ham som «Knut Berg, eller Knut Grimsrud som han heter i bygda», og ljåene hans var stemplet «K. Berg».

«Jeg var 17 år da jeg begynte å smi ljåer», sa han til Telen i 1957, da han var 85 år. Regnskap hadde han ikke ført, «men tar en 2000 ljåer som et slags gjennomsnitt for alle disse åra, blir det i alle fall 100.000». På spørsmålet om hva som gjør ljåen god, svarte han: «Største kunsten er herdingen.»

Sønnen Hellek gikk i smedlære hos faren. I 1957 var det gjerne han som sto i smia, og ljåene hans bar initialene «H. K. S.». Mer om Knut og Hellek står i Historien.

Ljåsmedtradisjonen i Tinn

«Det var serleg i Tinn i Telemark og Hornindal i Nordfjord at dei so å si spesialiserte seg på ljåsmiing», skrev Rjukan Dagblad i 1963. Etter landbruksskriftet «Frøy» fra 1907 heter det: «I heile Tinn rekna dei med 70-80 ljåsmedar, medan det i Telemark elles knapt fanst ein einaste.»

I 1930 var Tessungdalen det stedet i Tinn som «nu i lange tider har vært det viktigste produksjonssted og nu er praktisk talt det eneste». Smia på Grimsrud var én av mange gårdssmier i dalen, «her som det var smier så å si på hver gård».

I 1957 avsluttet Telen reportasjen fra Grimsrud slik: «Ljåsmeden i Norge hører fortiden til.»

Smia i dag

Jeg dokumenterte smia med foto og en skriftlig beskrivelse av bygning og innhold i september 2026. Med Lure historielag arbeider jeg med smedhistorien i Tinn, «Tinndølsmedene forteller».

Videre

Kilder

Norges Gardsbruk, Telemark (1955), Grimsrud øvre.

Telen 25.7.1957, «Ambolt og hammer synger svanesang i Tinn» (også i Nationen 26.7.1957).

Varden 10.4.1974, «Då eg fekk synet attende».

Hilde Charlotte Solheim: Smia på Øvre Grimsrud, Tessungdalen i Tinn: beskrivelse av bygning og innhold, med bildeliste, 8.9.2026.

Rjukan Dagblad 24.5.1963, Hølje Dale: «Noko om ljåsmiing ljåsmedar i Tinn», etter landbruksskriftet «Frøy» (1907).

Telen 29.4.1930, «Ljåsmiingen i Tinn og dens forfall» (etter Rjukan Dagblad).